EIGIL Forberg

HAMAR KUNSTFORENING

5. oktober - 20. oktober 2024

Eigil Forberg driver med abstrakt maleri. Denne betegnelsen brukes konsekvent om ham. Ikke uten grunn. Det stemmer. Hans praksis bærer med seg en rekke av det abstrakte maleriets kjennemerker. Jeg har nylig skrevet om ham, i en annen utstillingskontekst, at figurasjonene hans er ett bevisst steg unna det lett identifiserbare. Men alltid innenfor forestillingens rekkevidde.

For det er lett å lese ansiktsformer og klesplagg, naturelementer og landskap, partiturer og noter, dyr og fugler inn i Forbergs bilder. Men de er altså alltid ett steg unna det sikkert identifiserende elementet. For øvrig er det noe annet som er slående med maleriene hans; de ligner nettopp på andre bildeuttrykk. Blyanttegningen, graffitien, collagen, tusj-plakaten, ja, til og med fotografiet er med her.

Samtidig kan det alltid plasseres innenfor kategorien «abstrakt maleri».

Denne betegnelsen av malerkunst var en gang ensbetydende med avantgardistiske strategier. Da en maler som, la oss si, Mondrian og hans bilder gikk fra det figurative på slutten av 1800-tallet til rene firkant-bilder i perioden rundt andre verdenskrig, bar han med seg noe av tidens utvikling mot abstraksjon. Her er bruddet selve poenget: Abstraksjon var i seg selv en revolusjon, en vending bort fra fortidens representasjonsmaling til noe annet og nytt, kanskje mer introspektivt.

Når Eigil Forberg i 2024 praktiserer abstrakt maleri, fortsetter han en linje som er lang. Og tung av referanser. Han er selv født i begynnelsen på 1980-tallet, et tiår som står igjen som maleriets gjenkomst-æra, ofte i form av såkalt neo-ekspresjonistisk maleri.

Neo-prefikset har noe megetsigende ved seg, noe vi også ser parallelt i 1980-tallets såkalt neo-progressive musikk. Neo lover noe nytt, samtidig som det ofte viser en oppsving av noe vi har sett tidligere. Det er et paradoks her. Der ekspresjonistene på tidlig 1900-tall blåste opp noe som kun hadde ligget latent i billedkunsten – med eksempler som Munch og van Gogh som velbrukte foregangsfigurer og eksempler på proto-ekspresjonisme – tok neo-ekspresjonismen opp tråden igjen. Cézanne tjener ofte som eksempel på det samme for vendingen mot abstraksjon. Der ekspresjonisme og abstraksjon i sin embryotiske, første tapning var resultatet av mange forskjellige impulser, er ofte neo-bevegelsene i langt større grad preget av de sementerte tropene fra den mer klarlagte tradisjonen de har vokst opp på. Dette ble gjort av malere allerede i Eigil Forbergs barndomsår. Også her til lands.

På samme tid og på samme sted kom nettopp en ny interesse for abstraksjon tilbake. Som Øystein Ustvedt skriver i sin bok Ny norsk kunst etter 1990: «Abstraksjonen har sin egen historie og en røff guide vil trekke frem årene 1910-20 som en opphavsfase (Wassily Kandinsky, Piet Mondrian, Kazimir Malevich), tiden etter andre verdenskrig som en gjennombruddsfase (abstrakt ekspresjonisme, École de Paris, Cobra), for å skissere konturene av en gjenfødelse rundt 1990.»

I denne nesten litt desperate situasjonen av gjenopptagertrang befinner Forberg seg. Et trekk ved bildene hans er at de er nesten frekt uhåndgripelige. I enkelte bilder fremtrer elementer så gjennomskinnelige og sylskarpe at du kan sverge på at det er glasskunst du ser på. Men like ved stikker en blyantlignende strek så kantete som den mest uskolerte småbarnstegning deg i øyet og påminner om bildets flathet.

Over det mest delikate og koloristisk avdempede motivet går tykke sorte tusjlignende streker, som om vi er vitne til en slags selvsabotasje. Det ligger en vilje til farge her, det ligger en vilje til form, men kanskje mest av alt ligger det en uvilje til å bli tatt – til å bli underkategorisert som noe mer spesifikt enn en abstrakt maler. Et ønske om ikke å fanges av tropene fra tradisjonen han er en forlengelse av, men holde dem på armlengdes avstand, for å kunne slippe inn noe annet, i tillegg. Den geometriske abstraksjonen kommer man ikke langt med som merkelapp, men elementene er her. Den naivistiske strekens enkelhet er her, men den opptrer aldri alene. Minimalistiske impulser finner innpass sammen med en nesten voldsom abstrakt ekspresjonisme.

Du kan tro du ser et fotografisk landskap, men en strek, en eller annen forstyrrelse ligger der alltid og forkludrer en enkelt kategorisering – utover at det er «abstrakt maleri». Ikke engang rammene får være helt i fred. Platene han maler på, kuttes av og til. Formen inni former rammen utenpå. Bildene får enkelte ganger ikke henge i sin egen firkantede autonomi, men er satt sammen til nye helheter, med nye plater.

Og denne kontrollerte eklektisismen, denne evnen til å vri seg unna eller parere én estetikk med en annen, bærer bud om noe maktpåliggende hos Forberg. Du ser og hører det i hans omtale av og omgang med egen kunst. En skjerpet selvkritisk tilstedeværelse. Og ikke minst: En vital vilje til maleri. Han er klar over at han jobber i forlengelsen av en sterk og lang åre i kunsten, men at han også er med på fornyelsen av den.

-        Gustav Svihus Borgersen, 2. oktober 2024