Vi pleide å møtes ofte.

Døtrene våre gikk i samme barnehage, vi fulgte dem dit tidlig om morgenen, og senere, da de begynte i hver sin klasse på barneskolen, sto vi og ventet utenfor oppgangen til det hadde ringt inn og elevene hadde forsvunnet inn i oppgangen, og når alle elevene hadde funnet sine respektive plasser, og dørene var stengt, gikk vi ut av den øde skolegården, Kåre Magnus med boxeren Anna, opp i parken, hvor han lot henne løpe fritt mens vi gikk på gangveien under trærne, eller vi gikk videre, opp til byggefeltene på nordsiden av parken, hvor nye tomter ble gravd ut, og hele området forandret seg fra uke til uke.

Disse turene innebar en utsettelse av det vi hadde å gjøre; jeg skulle skrive (jeg trodde jeg ville skrive romaner), Kåre Magnus skulle hjem for å tegne eller male, eller han jobbet med noen tv-konsepter, han memorerte replikker eller han tok bussen til NRK eller til et produksjonsselskap langs Akerselva. Ofte lurte jeg på hvordan det var mulig å romme begge deler, både det ensomme arbeidet, men også lettheten i møte med andre, han var en mann som hilste både til høyre og venstre, og som fikk ansiktene til å lyse opp i grålysningen når de nærmet seg.

Årstidene skiftet, snart var gresset i parken dekket av råtnende løv, snart lå det is på grusbanen. Musikken vi hørte på skiftet umerkelig; sangene, filmene, bøkene, utstillingene, bildene, det som var relevant, mistet relevans, og noe nytt kom, alltid noe nytt som snek seg inn i samtalen, og som jeg tok med meg videre inn i dagen.

Og så gikk årene, jeg fikk enda et barn og vi solgte leiligheten og flyttet til et rekkehus i en annen del av byen, nærmere skogen. Kåre Magnus og jeg så hverandre sjeldnere. En kveld fikk jeg vite via en bekjent at sønnen hans var blitt innlagt på sykehus etter en hjerneblødning, og jeg kjente en slags nummen smerte i kroppen, som om det var fjernt, under vann, men også som om det hadde hendt noe i meg selv. I glimt møttes vi på t-banen, på et fortau i sentrum, det var døtrene våre som tekstet hverandre og møttes uten at vi trengte å planlegge det, og de snakket om vennskapet sitt med den innstuderte nostalgien tenåringer gjør.

Og nå sto jeg i atelieret hans, i et bygg på Bryn, sent i september, og så rundt på maleriene som sto lent mot veggene. Jeg gjenkjente tonen i dem, den kunne være både løssluppen og alvorlig, men jeg så også noe mer, en større rikdom, en mer naturlig autoritet i strøkene, i motivkretsen, og noe jeg ikke kan sette ord på fordi jeg ikke kan noe om malekunst, ikke egentlig, på samme måte som jeg aldri lærte meg å kjøre bil, eller knyte slips, eller snakke fransk.

Når også dette møtet har blitt et minne, er det særlig tre av bildene jeg fester meg ved, tre avlange lerreter med samme motiv, men med ulike fargesjatteringer, som om de representer ulike tiår.  De er malt med en spesiell teknikk som gir et skimrende preg, og viser en mann som løfter hånden som for å ta ordet, han har notatene gjemt under bordet, det er uklart om han er en tilhører eller en ordstyrer, en som lytter eller en pratmaker, men uansett, han løfter hånden som om han har vært stille lenge, løfter den som om han vil si, vent, det finnes mer, det er noe å tilføye, et forsvar eller et tilsvar, noe som må sies før alt dette forsvinner. Og alt skal forsvinne, det er livet selv som driver forbi, livsstrømmen som fortsetter fortsetter

Markus Midré

Kåre Magnus Bergh (f.1978) er utdannet ved Kunstakademiet i Bergen og Staatliche
Hochschule für Bildende Künste-Städelschule, Frankfurt. ( 2000-2004).

Bergh arbeider hovedsakelig med maleri, men i et bredt spekter av teknikker og
materialbruk, dvs, silke, voks, aluminium og lerret. Tidligere har Bergh operert
innenfor en abstrakt landskapstradisjon, men har de senere årene beveget seg mere
over i det figurative landskapet. Nå handler det om scener fra hverdager, minner og
bilder fra myter og sagn, eller spor av tapt næring. Berghs kunstneriske praksis kan sees på som en slentrende fottur gjennom kunsthistorien, hvor stil og landskap hele tiden er i forandring.

Bergh har deltatt på en rekke utstillinger i inn og utland, her av noen utvalgte:
Kunstnerforbundet (2007), Daze of our lives, NoPlace (2012), Landscapes and
Security, QB Gallery ( 2017),Verden som den føles, Hedmark Kunstsenter ( 2021),
Swamp Horses, Spirit Vessel/Altan, Girona ( 2019), Paper Planes, Standard ( Oslo),2021. Gæssene Hænger Ræven, Køsk, (2023). Kåre Magnus Bergh er kjøpt inn av Sørlandets Kunstmuseum og Oslo Kommune Kunstsamling.